Kløften som KI-motstanden kan skape

Det finnes en form for motstand mot kunstig intelligens som ender med å bli en dom over dem som bruker den. Det holder å fortelle at du har brukt KI i arbeidet, så melder mistanken seg: Kanskje du ikke kan det selv. Kanskje du ikke har gjort en innsats. Kanskje det du legger frem, er mindre verdt.

Samtalen begynner med en teknologi og ender med å sette mennesker i bås.

Jeg tror denne inndelingen kan få langt større konsekvenser enn en ubehagelig samtale. Verden ser ut til å dele seg mellom dem som omfavner KI, og dem som avviser den. Stigmaet kan forsterke skillet til det blir en forskjell i ferdigheter, muligheter og inntekter.

Den sosiale kostnaden er reell

Fire eksperimenter publisert i PNAS i 2025, med 4 439 deltakere, fant at KI-bruk hadde en sosial kostnad: Personer som ble beskrevet som KI-brukere, ble vurdert som mindre kompetente og mindre motiverte.[1]

Det som endret seg, var vurderingen av disse personene i de eksperimentelle situasjonene. Opplysningen om verktøyet var nok til å svekke inntrykket av dem.

En fagperson kan være på jakt etter måter å gjøre en bedre jobb på, og oppdage at hen også må vurdere hva andre vil tenke dersom hen forklarer hvordan arbeidet er gjort.

Microsoft og LinkedIn fant et beslektet tegn i undersøkelsen sin fra 2024: 52 % av dem som brukte KI på jobb, vegret seg for å fortelle at de brukte den til sine viktigste oppgaver.[2]

Drivkraften er lett å forstå. Hvis åpenhet skader omdømmet ditt, begynner taushet å fremstå som en god strategi. Man kan lære å bruke KI og samtidig lære å skjule bruken.

Å fremstå som menneskelig for enhver pris

Mistanken om hva som er ekte, fører denne logikken inn i skrivearbeidet.

En tekst kan vekke mistillit fordi den er for ryddig. En klar setning kan virke for korrekt. Fravær av feil kan bli et bevis mot forfatteren.

Hvis en forfatter går så langt som å legge inn skjønnhetsfeil for ikke å bli forvekslet med en maskin, blir logikken absurd. Å gjøre en tekst dårligere med vilje for at den skal virke menneskelig, gjør feilen til et ekthetsbevis.

Men også det beviset kan fabrikeres. Man kan be en maskin om en klønete setning. Et menneske kan ha skrevet en fremragende tekst uten hjelp.

Mistanken fortrenger etter hvert selve lesingen. I stedet for å undersøke en idé leter man etter tegn som gjør det mulig å sette den som presenterer den, i bås.

Når merkelappen på forhånd avgjør hva arbeidet er verdt, begynner det å bli en sosial risiko å forklare metoden.

Presset om å velge side

For den som er i starten av en juridisk karriere, kan et slikt miljø være særlig skadelig.

Tenk på en som vil lære å arbeide med KI. Vedkommende spør, prøver og sammenligner resultater. Hvis omgivelsene forbinder dette med latskap eller dårlig dømmekraft, er beskjeden klar: Skal du bli tatt på alvor, er det best at visse ting ikke synes.

Man kan fortsette å lære i det skjulte. Man kan også trekke seg unna for å slippe å bli dømt. I begge tilfeller har det sosiale presset påvirket et valg som burde kunne tas ut fra nysgjerrighet og faglig skjønn.

Den som er ny, trenger å forklare hva hen har gjort, få konkret kritikk og forstå hvordan arbeidet kan bli bedre. Stigmaet gjør denne samtalen til en prøve på tilhørighet: Du er en av dem som bruker KI.

Slik dannes leirene. Å bruke et verktøy begynner å ligne en identitetserklæring. Å avvise det kan bli en måte å oppnå anerkjennelse i gruppen på.

Problemet oppstår når prisen for å beholde denne anerkjennelsen er å gi avkall på læring.

Forspranget vokser mens vi diskuterer

Jeg har inntrykk av at vi kan være vitne til at en sosioøkonomisk kløft oppstår, her og nå.

Den som tar KI inn i arbeidet sitt, begynner på en læringsprosess. Man prøver ut oppgaver, finner feil, justerer fremgangsmåter og oppdager hva man kan få til. Hvert forsøk gir kunnskap å ta med til det neste.

Den som avviser denne praksisen på forhånd, blir stående utenfor prosessen. Tiden går for begge, men erfaringen de tilegner seg, er forskjellig.

Der ligger fordelen for dem som er tidlig ute, de såkalte early adopters. Jeg tror de denne gangen kan oppnå et svært stort konkurransefortrinn på kort sikt. De kan lære å få mer arbeid gjort, utvikle tjenester og organisere virksomheten sin på nye måter mens andre fortsatt vurderer om de synes det er akseptabelt å bruke verktøyet.

Denne forskjellen kan gi dem kapasitet til å ta på seg prosjekter, løse oppdrag og tilby løsninger som tidligere var utenfor rekkevidde. Den kan også gi bedre inntekter og større frihet til å velge hvordan de vil arbeide.

For en ung jurist kan tiden brukt på læring bli til kompetanse å bidra med i fagmiljøet. Hvis gruppepress får vedkommende til å slutte med denne praksisen, stopper ikke kostnaden ved ubehaget i en diskusjon. Det kan påvirke hvilke muligheter hen klarer å få øye på og gripe.

Det er nettopp her stigmaet griper inn: Det kan få noen til å slutte å lære for å beholde andres anerkjennelse.

Et skille som kan forbli skjult

Skillet trenger heller ikke å følge det folk sier offentlig.

Den som bruker KI i det skjulte, kan også bygge kompetanse. Tausheten bevarer inntrykket av at alt er som før, mens arbeidsmåten endrer seg.

Det gjør kløften vanskeligere å se. Et miljø kan fremstå som negativt til KI og samtidig romme mennesker som allerede tar steg fremover med den. Den som tar gruppens avvisning bokstavelig, kan gå glipp av læring som andre faktisk tilegner seg.

Derfor bekymrer det meg at KI-bruk kan bli noe å skamme seg over. Det kan straffe åpenhet, belønne hemmelighold og ta motet fra nettopp dem som fortsatt har tid til å begynne.

Dette får praktiske konsekvenser. Jo mer noen lærer, desto mer må de som senere bestemmer seg for å bli med, ta igjen.

En fagperson bør kunne si at hen lærer å arbeide med KI, uten først å måtte forsvare sin intellektuelle verdighet.

Den sosiale mistanken kan virke som en forbigående reaksjon. Kompetansegapet den etterlater seg, kan vare mye lenger.