KI som den store utjevneren

Kunstig intelligens har en egenskap som skiller den fra mange tidligere teknologiske revolusjoner: Den ser ikke ut til bare å skulle forandre bestemte yrker eller avdelinger, men til å gripe inn i nesten hele organisasjonen samtidig. Den berører kontormedarbeideren som klargjør dokumentasjon, designeren, programmereren, markedsavdelingen, regnskapsføreren, advokaten, finansdirektøren og også administrerende direktør. Oppgavene endres, men ingen står egentlig utenfor.

Derfor liker jeg å tenke på kunstig intelligens som en stor utjevner. Ikke fordi den vil utjevne alles lønn, evner eller muligheter. Sannsynligvis skjer nettopp det motsatte, og forskjellene mellom dem som lærer å bruke den godt, og dem som ikke gjør det, vil øke enormt. Utjevningen skjer i en annen forstand: Stillingen en person har i en organisasjon, slutter å beskytte vedkommende mot teknologisk endring.

Vi kan forestille oss en bedrift som en bygning ved havet. I de nederste etasjene finner vi det administrative og operative arbeidet; høyere oppe spesialister og avdelingsledere; deretter ledelsen; og i øverste etasje administrerende direktør. Lenge var det rimelig å tro at en stor teknologisk omveltning ville komme inn nedenfra. Først ville den automatisere enkle og gjentakende oppgaver, og først langt senere nå arbeidet som krevde erfaring, dømmekraft eller myndighet.

Denne gangen er bølgen høyere enn bygningen.

Kontormedarbeideren kan oppdage at en betydelig del av arbeidet kan automatiseres. Men senioradvokaten kan samtidig oppdage at et system undersøker, sammenligner dokumenter og lager et førsteutkast med en hastighet et menneske ikke kan oppnå. En markedssjef kan oppleve at én person med gode verktøy produserer det som inntil nylig krevde et lite team. En programmerer begynner å arbeide med agenter som kan utføre hele oppgaver over flere timer. Og en administrerende direktør kan bli nødt til å bestemme hvordan selskapet skal omstilles ved hjelp av en teknologi vedkommende forstår langt mindre av enn enkelte ansatte mange nivåer lenger nede.

Stillingen betyr naturligvis fortsatt noe. Det gjør erfaring og kunnskap også. Men ingen av delene gir ly for bølgen.

Det finnes dessuten et ganske åpenbart paradoks: Aldri har det vært snakket så mye om kunstig intelligens, samtidig som sannsynligvis aldri så mange har uttalt seg om en teknologi de forstår så lite av.

Under uttrykket «kunstig intelligens» samler vi svært forskjellige ting: språkmodeller, chatboter, systemer for maskinsyn, anbefalingsalgoritmer, agenter som kan bruke verktøy, modeller som kjøres lokalt, og nettverk av agenter som samarbeider. For en stor del av befolkningen blir alt dette omtrent det samme. Og når vi ikke forstår en teknologi godt, har vi en tendens til å fylle det ukjente med menneskelige metaforer.

Derfor hører vi iblant at modellen «tenker», «vil», «er redd» eller «prøver å rømme». Selv personer i svært viktige stillinger, forskere og tidligere teknologiledere har advart om scenarioer der vi mister kontrollen, eller om eksistensielle trusler, til tider med et språk som minner mer om Terminator enn om en vanlig teknisk analyse.

Diskusjonen om ekstreme risikoer er legitim, selv om risikoene kanskje ikke er nettopp disse.

For å forstå den økonomiske omveltningen vi allerede står overfor, trenger vi ikke avgjøre om en maskin en dag kan bli bevisst. Kunstig intelligens trenger verken bevissthet, egne ønsker eller ambisjoner for å endre arbeidet til en advokat, regnskapsfører, designer eller leder radikalt. Det holder at den er nyttig.

Og det er den allerede.

Den kan lese dokumentmengder som et menneske ikke kunne ha behandlet innen rimelig tid, finne sammenhenger mellom tekster, programmere, oversette, analysere bilder, betjene verktøy, utarbeide alternativer, dele et komplekst problem opp i oppgaver og delegere dem til andre systemer. Hver av disse evnene kan diskuteres, har feil og trenger kontroll. Men kombinasjonen av dem endrer allerede kostnaden ved intellektuelt arbeid.

Det er sannsynligvis den grunnleggende økonomiske endringen. Kunstig intelligens gjør kognitiv kapasitet billigere, omtrent slik datateknologien gjorde beregninger billigere.

Det betyr ikke at menneskelig kunnskap mister sin verdi. Snarere endres det hvor denne verdien ligger. Når det blir svært billig å lage et førsteutkast, søke etter informasjon eller generere hundre alternativer, blir det viktigere å avgjøre hvilket problem som er verdt å løse, hvilken informasjon som er relevant, hvordan prosessen skal organiseres, hvilket resultat som er riktig, og hvem som er villig til å ta ansvar for det.

Konsekvensen er særlig interessant for den som ikke har en stor organisasjon i ryggen.

Inntil ganske nylig var mange kapasiteter knyttet til størrelse. For å undersøke et marked, utvikle programvare, forberede kampanjer, analysere store dokumentmengder eller produsere innhold i stor skala måtte man ha spesialiserte team eller engasjere forskjellige leverandører. I dag kan én person ved hjelp av kunstig intelligens mobilisere en mengde intellektuell kapasitet som for få år siden ville ha krevd en betydelig organisasjon.

Det gjør ikke på magisk vis hvem som helst til en god næringsdrivende, advokat eller designer. Tilgang til en gravemaskin gjør ingen til ingeniør. Men det endrer vesentlig hva en kompetent person kan gjøre med de tilgjengelige ressursene.

Og her viser det seg en annen side ved den store utjevningen: I en kort periode har vi alle blitt nybegynnere igjen.

En administrerende direktør med tretti års erfaring og en medarbeider som begynte for seks måneder siden, kan oppdage det samme verktøyet i løpet av den samme uken. Den første har langt mer kunnskap om bedriften, markedet og menneskene. Den fordelen er fortsatt enorm. Men den andre kan bruke hundrevis av timer på å eksperimentere med nye modeller, agenter og verktøy mens lederen fortsatt er overbevist om at KI først og fremst handler om å skrive spørsmål i ChatGPT.

Om to år kan den teknologiske avstanden mellom dem være svært betydelig.

Jo høyere stilling en person har, desto større burde faktisk interessen være for å forstå denne teknologien. En leder trenger ikke bli modellingeniør, men må bestemme hvilke systemer bedriften kjøper, hvilke prosesser den automatiserer, hvilken informasjon systemene får, hvilke risikoer den aksepterer, og hvilke ansatte som er klare til å bruke dem. Det er vanskelig å styre noe man ikke har en grunnleggende forståelse av.

Derfor begynner grunnleggende KI-kompetanse for meg å fremstå som en yrkeskompetanse på tvers av fagområder, i en viss forstand sammenlignbar med det som skjedde med datateknologi og internett, men sannsynligvis i et langt høyere tempo.

Og kompetanse betyr ikke å lære fem triks for å skrive bedre prompter.

Det var en første fase. Da samhandlingen først og fremst bestod i å samtale med en chatbot, var det naturlig å konsentrere seg om hvordan man formulerte en god forespørsel. Men dagens systemer kan allerede omfatte hukommelse, verktøy, nettlesing, kjøring av kode og spesialiserte agenter. En grunnleggende forståelse av det vi bruker, krever at vi vet hva som skiller en modell fra en agent, hva et kontekstvindu er, hvorfor token er viktige, hva som skjer når vi gir tilgang til et verktøy, hvilken informasjon som kan forlate organisasjonen vår, hvilke resultater som må kontrolleres, og hvilke handlinger som bør kreve godkjenning.

Man trenger ikke forstå hvordan motoren lages for å kjøre bil. Men det er en fordel å vite hva bremsen, gasspedalen og signalene på instrumentpanelet er til.

Med kunstig intelligens holder vi fortsatt på å lære selv hvor disse kontrollene befinner seg.

Den naturlige reaksjonen på alt dette er frykt. Hvis en maskin kan gjøre en del av jobben min, blir det første spørsmålet nesten uunngåelig: Kommer den til å erstatte meg?

Det finnes ikke ett svar. Noen funksjoner vil forsvinne. Andre vil trenge langt færre mennesker. Mange vil endres, og det vil oppstå aktiviteter vi ennå ikke har navn på. Det er vanskelig å forestille seg en omveltning av denne størrelsen uten kreativ ødeleggelse, vinnere og tapere.

Men å bli stående bare ved dette spørsmålet plasserer yrkesutøveren i en merkelig passiv posisjon. Et annet spørsmål er langt mer nyttig: Hva kan jeg gjøre med denne teknologien nå som jeg ikke kunne gjøre før?

Det spørsmålet endrer perspektivet.

For en kontormedarbeider kan det bety å fjerne timer med gjentakende oppgaver. For en advokat å analysere og sammenligne en dokumentmengde som tidligere ville ha krevd flere dager. For en småbedriftseier å få kapasitet til undersøkelser, programmering, design og analyse uten straks å ansette en egen avdeling for hver av dem. For en leder å utforske scenarioer og forberede beslutninger med en grundighet som tidligere krevde at flere personer ble satt i arbeid.

KI kan ødelegge bestemte fordeler, men skaper også nye.

Å omtale den som den store utjevneren betyr derfor ikke å spå et mer likestilt samfunn. Den kan gi nøyaktig det motsatte resultatet. Det den gjør, er å omfordele kildene til fortrinn.

Organisasjonens størrelse kan få noe mindre betydning. Tilgang til generell kunnskap kan bli mindre verdt. Evnen til å produsere mange sider, mange linjer kode eller mange presentasjoner vil sannsynligvis bli mindre verdt. Derimot kan dømmekraft, evnen til å definere problemer, kombinere kunnskap, vurdere resultater og organisere systemer bli langt mer verdt.

To personer som i dag har nøyaktig samme stilling, kan om noen år befinne seg i helt forskjellige yrkesmessige situasjoner, avhengig av hvordan de har tatt disse verktøyene inn i arbeidet sitt.

Og en person som befinner seg relativt langt nede i et hierarki, kan ende opp med en kapasitet for intellektuell produksjon som tidligere krevde en hel avdeling.

Det er dette som virkelig virker utjevnende.

Lenge har vi snakket om kunstig intelligens i fremtid: når den kommer, når den blir i stand til det, når bedriftene begynner å bruke den.

Det språket blir raskt utdatert.

Bølgen har allerede kommet.

Vi vet ikke nøyaktig hvor langt den vil nå, eller hvor mye av dagens entusiasme som vil vise seg å være overdrevet. Men det virker stadig mindre sannsynlig at intellektuelt arbeid om fem eller ti år vil være organisert på samme måte som i dag.

Stilt overfor en bølge av denne størrelsen kan man lære å svømme, forsøke å bruke kraften til å seile eller ganske enkelt håpe at den ikke når frem til en. Problemet er at uansett hvor høyt oppe man står og betrakter den, er bølgen fortsatt høyere enn bygningen.

Kunstig intelligens spør ikke hvilken stilling vi har før den kommer inn.

Og kanskje ligger dens aller mest utjevnende egenskap nettopp der: Den tvinger oss alle, fra kontormedarbeideren til administrerende direktør, til å lære på nytt.