Slik bygger jeg denne bloggen med KI

Jeg har en del erfaring med nettsider. På godt og vondt har jeg vært med på prosessen — til tider ganske smertefull — med å lage nettsider for ulike virksomheter.

Forløpet vil nok virke kjent.

Du engasjerer en designer. Dere har ett eller to møter der du forklarer hva du vil ha. Designeren presenterer et forslag. Du kan be om visse endringer, innenfor avtalt budsjett og omfang, frem til oppdraget er avsluttet.

Og så begynner hverdagen med nettsiden.

Enten beholder du en ekstern person som tar seg av den, eller så må noen i organisasjonen lære å endre den: legge inn artikler, oppdatere informasjon, håndtere oversettelser, klargjøre bilder og kjempe med formateringen.

Jeg har brukt oversettelsesverktøy med en brukeropplevelse som virket designet i middelalderen. Og jeg har sett en tilsynelatende ubetydelig endring bli til en liten ekspedisjon gjennom menyer, blokker og innstillinger.

Det endelige designet er heller ikke alltid slik du hadde sett det for deg. Det er resultatet av en forhandling mellom ideen din, designerens tolkning, budsjettet og mulighetene i plattformen dere har valgt: Squarespace, Wix, WordPress eller en annen.

Dette går an. Det gjør ikke det. Dette krever en utvidelse. Det andre trenger ekstra utvikling.

Så kommer de løpende kostnadene: hosting, plattform, vedlikehold, tillegg eller tjenester du tar i bruk underveis. Og når du vil endre noe viktig, oppdager du at det ikke holder å forklare hva du trenger. Du må forhandle på nytt med verktøyet, den som administrerer det, eller begge deler.

Dette er ikke en kritikk av designerne. Arbeidet deres har verdi. Det er en beskrivelse av en erfaring jeg kjenner: du ønsker en nettside som tilpasser seg virksomheten din, og ender med å tilpasse deler av arbeidsmåten din til nettsiden du har klart å bygge.

Men jeg tror dette er i ferd med å endre seg.

Med denne bloggen ville jeg prøve en annen måte å arbeide på: forklare hva jeg vil oppnå, og bruke kunstig intelligens til å bygge det, vedlikeholde det og videreutvikle det.

Det handlet ikke om å legge en chatbot på en nettside. Det handlet om å organisere arbeidet rundt KI, slik at jeg kunne konsentrere meg om å tenke, skrive, avgjøre hva som fortjener å bli publisert, og gjennomgå resultatet.

Og det var en annen, like viktig idé: at arbeidet med å løse noe én gang skulle gjøre det mulig å automatisere det etterpå.

Målet er ikke å fjerne meg fra prosessen.

Det er å fjerne det i prosessen som ikke trenger at jeg er til stede.

Oppskriften: en idé, en samtale og en nettside

Jeg bruker hovedsakelig ChatGPT som arbeidsrom og til å koordinere arbeidet. Der diskuterer jeg ideer, leverer tekster, ber om gjennomgang og gir instrukser om endringer i bloggen. Bak ligger det fortsatt kode, filer og et publiseringssystem. Forskjellen er at jeg ikke trenger å håndtere hver enkelt del selv.

Når jeg er ferdig med en artikkel på spansk, kan jeg be om engelske og norske versjoner, med samme struktur, og om at artikkelen legges i riktig seksjon.

Jeg vil ikke ha tre forskjellige artikler om samme tema. Jeg vil ha den samme redaksjonelle teksten på tre språk, med ideene, de viktige nyansene og mitt standpunkt bevart.

KI kan også foreslå hvor teksten passer inn i bloggens organisering. Er jeg uenig, endrer jeg det. Når reglene er fastlagt, trenger jeg ikke å forklare fra bunnen av hvordan jeg vil arbeide med hver publisering.

Det betyr ikke at systemet husker alt perfekt eller aldri gjør feil. Det betyr at vi kan skrive ned beslutningene og gjøre dem om til instrukser og fremgangsmåter som kan brukes på nytt.

Alt vi løser, kan bli en del av systemet.

Et konkret eksempel: fra artikkel til lyd

En av artiklene på bloggen forklarer hvordan man bestiller en kompleks rapport fra ChatGPT: hvilken konto vi har, hvilken modell vi velger, hvordan vi klargjør materialet, og hvordan vi gjennomgår resultatet.

Teksten ble skrevet på spansk, og deretter kom de engelske og norske versjonene. Senere bestemte vi oss for å legge til muligheten til å lytte til den.

Da var det ikke nok å trykke på en knapp og regne arbeidet som ferdig.

Teksten måtte klargjøres for opplesning: unngå at stemmen leste opp nettadresser, gjøre en tabell om til en forklaring som kunne følges med ørene, og bevare de relevante eksemplene og advarslene.

Deretter ble opptakene generert med de syntetiske stemmene vi hadde valgt for spansk og engelsk, ved hjelp av et lokalt system på min Mac. Til slutt la vi inn en avspiller i artikkelen, med kontroll for avspilling, hastighet og nedlasting.

Så langt kunne vi tenke at vi bare hadde lagt lyd til en side.

Men det viktige kom etterpå.

Løse det én gang for å kunne gjenta det senere

Når prosessen fungerer, trenger jeg ikke å løse den på nytt for hver artikkel.

Vi vet allerede hvordan teksten skal klargjøres, hvilken stemme som skal brukes på hvert språk, hvordan opptaket skal genereres, og hvordan det skal legges inn i avspilleren. Det arbeidet blir en oppskrift systemet kan følge igjen.

Da kan jeg si:

«Bruk denne samme prosessen på alle artiklene i bloggen som ennå ikke har lyd.»

Og KI kan gå gjennom dem, klargjøre opplesningene, generere filene og legge inn avspillerne etter reglene vi har fastlagt. Hvis systemet støter på et problem, kan det melde fra om det for gjennomgang, i stedet for å improvisere en løsning og fortsette som om ingenting hadde skjedd.

Det samme gjelder oversettelser, formatering og kategorisering.

Først bygger og tester vi prosessen. Deretter automatiserer vi gjentakelsen.

Vi utvider lydtilbudet gradvis, men ikke fordi hver artikkel krever at vi begynner fra bunnen av. Den gradvise innføringen lar oss kontrollere oppskriften før vi bruker den i større skala.

Det er forskjellen mellom å be KI hjelpe meg med en oppgave og å bygge en arbeidsmåte sammen med den: innsatsen jeg legger i å løse noe én gang, kan spare meg for å måtte gjøre det på nytt flere titalls eller hundrevis av ganger.

Tiden det tar å utføre arbeidet, og ressursforbruket, forsvinner ikke. Det som forsvinner, er behovet for at jeg personlig gjentar de samme operasjonene.

KI forbereder; jeg godkjenner

Å automatisere utførelsen betyr ikke å gi fra seg kontrollen.

Jeg kan bestille klargjøring av ti artikler, oversettelsene og lydversjonene deres uten å overvåke hver mekaniske operasjon. Men det betyr ikke at de må publiseres automatisk når systemet er ferdig.

Arbeidsdelingen er enkel: KI forbereder; jeg gjennomgår, retter og avgjør når det er klart.

Jeg vil ikke at systemet skal forveksle «jeg er ferdig» med «jeg kan gjøre det offentlig».

Jeg kan godta et forslag, avvise det eller be om å beholde en tidligere versjon. Jeg kan også være uenig i det redaksjonelle skjønnet: en setning kan være mer elegant og samtidig uttrykke dårligere det jeg mener.

Min rolle er ikke å godkjenne på autopilot fordi resultatet ser bra ut. Den er å avgjøre om jeg kan stå inne for det og vil publisere det.

Maskinen produserer og organiserer. Det redaksjonelle ansvaret er fortsatt mitt.

Jeg kan også endre verktøyet mens jeg bruker det

Det mest interessante er ikke bare å publisere artikler. Det er å kunne endre selve nettsiden gjennom den samme prosessen.

Jeg kan si:

«Jeg vil at denne seksjonen skal hete Lær å bruke KI.»

«Her bør de praktiske veiledningene komme først.»

«Ikke foreslå artikler fra andre seksjoner her.»

«Denne innledningen forklarer ikke godt nok hva jeg vil bygge.»

Ut fra disse instruksene kan KI klargjøre de nødvendige endringene. Jeg ser resultatet og fortsetter å korrigere.

Samtalen begynner med hensikten, ikke med menyen der jeg skal finne et valg.

Og når en beslutning skal gjelde videre, kan vi innarbeide den i fremgangsmåten: at de neste publiseringene følger den samme organiseringen, bruker samme format eller inneholder bestemte kontroller.

Vi endrer ikke bare én side. Vi forbedrer måten vi lager de neste på.

Dette ligner mye på vibe working, som jeg skrev om i en annen artikkel: lage en første løsning, teste den, beholde det som fungerer, og endre det som ikke gjør det.

Jeg trenger ikke å forestille meg en perfekt nettside før jeg begynner. Jeg kan finne ut hvordan jeg vil at den skal fungere, mens jeg bruker den.

Det er ikke magi, og det fungerer ikke alltid på første forsøk

Det ville være lite ærlig å fortelle om denne erfaringen som om vi hadde fjernet alle vanskelighetene.

Vi har måttet rette tekster, gjennomgå oversettelser, justere elementer som ikke så bra ut på mobilen, og løse problemer med publiseringstillatelser. Noen ganger var en endring klargjort, men ennå ikke kommet ut på den offentlige nettsiden.

Det tekniske arbeidet forsvinner ikke. Det som endrer seg, er hvem som utfører det, og hvordan jeg leder det.

Jeg har også erfart at en tilsynelatende tydelig instruks kan tolkes annerledes. Og at det lønner seg å kontrollere det publiserte resultatet, ikke nøye seg med at systemet sier at jobben er gjort.

Derfor er det nyttig å gjøre feilene vi oppdager, om til kontroller ved neste kjøring. Hvis en oversettelse er ufullstendig, eller en lydfil ikke lenger samsvarer med den oppdaterte teksten, bør prosessen oppdage det før publisering.

Det handler ikke om å rette det samme i det uendelige gjennom samtale. Det handler om å bruke hver korrigering til å få systemet til å fungere bedre neste gang.

Det viktige er ikke at nettsiden «har KI»

Det er nyttig å skille mellom to ting.

Kunstig intelligens hjelper meg å bygge og vedlikeholde bloggen. Det betyr ikke at en modell må kjøres hver gang noen åpner en artikkel.

Det nye ligger først og fremst i arbeidsprosessen.

Derfor tror jeg heller ikke spørsmålet er å velge mellom ChatGPT og en tradisjonell plattform. Det som interesserer meg, er å undersøke hvor mye arbeid jeg kan delegere, og hvilke beslutninger jeg bør beholde, med de verktøyene som løser hver del best.

Den samme logikken kan brukes på en presentasjon, en rapport, en kunnskapsbase eller et lite styringssystem.

Ikke legge til KI som pynt, men spørre hvordan vi ville organisert prosessen hvis vi kunne regne med dens produksjonskapasitet fra starten.

Og hvordan vi kan bevare det vi har lært, slik at vi ikke må begynne på nytt med hvert oppdrag.

Digitalt gjør-det-selv-arbeid, én ting om gangen

Det er derfor jeg vil fortelle om disse erfaringene i «Lær å bruke KI»: vise hva jeg har prøvd, hva jeg har fått til, hvor jeg har gjort feil, og hva som skal til for å ta neste steg.

Først publisere en artikkel. Deretter arbeide på flere språk. Senere legge til lyd. Så forbedre organiseringen eller legge til en funksjon som faktisk er nyttig.

Én ting om gangen. Men alt som fungerer, er tilgjengelig for det som kommer etterpå.

For meg er den viktigste endringen enkel: Jeg kan bruke mer oppmerksomhet på innholdet og hvordan jeg vil at publikasjonen skal fungere, og mindre på å utføre hver enkelt operasjon som trengs for å få det til.

Jeg skriver, gjennomgår og bestemmer.

KI hjelper meg å bygge prosessen og gjenta det vi allerede har lært å gjøre.

Teknologien er der fortsatt. Den står bare ikke lenger i sentrum for oppmerksomheten min.

Og kanskje er det en av de beste måtene å vite at den fungerer på.