Jeg skulle forberede en presentasjon for kollegene mine i REDE Advokater om noen grunnleggende begreper innen kunstig intelligens.
Jeg hadde ingen lysbilder, ingen ferdig disposisjon og hadde ikke bestemt hvilket program jeg skulle bruke. Jeg hadde en idé: forklare KI ved å forestille oss at vi fikk en virtuell kollega i firmaet som het Eva.
Omtrent halvannen time senere var ideen blitt til en presentasjon med struktur, design, bilder laget spesielt for den, skjermbilder fra applikasjonen, en kort video og en nettversjon som kunne deles med en lenke.
Jeg ledet nesten hele prosessen fra mobiltelefonen.
Det handlet ikke om å trykke på en knapp og få en perfekt presentasjon. Det handlet om å samtale, vurdere forslag, forkaste noen, korrigere andre og bestemme når resultatet var klart.
Jeg tror vi kan kalle denne arbeidsformen vibe working.
1. Først ideen; deretter lysbildene
Vibe coding gjorde det populært å bygge programvare gjennom samtale og testing: forklare hva vi ønsker, få en første versjon, prøve den og fortsette å korrigere.
Det samme mønsteret kan også brukes til å lage en presentasjon. Men å starte produksjonen før ideene er ryddet, kan gi tjue pene lysbilder som forklarer det viktige dårlig.
Derfor begynte jeg ikke med å be om en PowerPoint. Jeg begynte med å forklare hva jeg ville at kollegene mine skulle forstå.
Eva skulle hjelpe oss å skille mellom delene i et KI-system. Modellen skulle omtrent tilsvare hennes intellektuelle kapasitet. Konteksten skulle være arbeidsbordet hennes. Tilgjengelige dokumenter og kilder skulle utgjøre arkivet. Verktøyene skulle være hjelpemidlene hun kunne bruke, og tillatelsene nøklene som bestemte hvor hun kunne gå og hva hun kunne gjøre.
Fagpersonen skulle fortsatt definere oppdraget, gjennomgå resultatene og ta de viktige beslutningene.
Metaforen var ennå ufullstendig. ChatGPT hjalp meg å skille begreper jeg først hadde blandet sammen: modell, resonneringsinnsats, kontekst, arkiv, verktøy, instrukser og agenter.
Først da forklaringen begynte å gi mening, gikk vi videre til designet.
En innledende instruks kan være:
Jeg skal forklare [tema] for [målgruppe] på [tid]. Etterpå vil jeg at de skal forstå [idé] og kunne gjøre [handling]. Dette er mitt første forslag: […]. Før du lager lysbilder, hjelp meg å strukturere forklaringen og pek på det som er uklart.
2. Verktøyene jeg brukte
Hovedverktøyet var ChatGPT: diskutere ideen, strukturere presentasjonen, gjennomgå begreper, forberede lysbilder og generere og sette sammen materialet.
Nettsiden til REDE Advokater var den visuelle referansen. I stedet for å beskrive farger og stil fra bunnen av, viste jeg til et eksisterende uttrykk for firmaets identitet.
Jeg brukte Gemini til å generere en kort video der Eva beveget seg og vinket.
Google Slides ble det endelige formatet. Først tenkte jeg å få en PowerPoint, men så konkretiserte jeg et annet behov: Jeg ville åpne presentasjonen på nett og dele den med en lenke. Jeg hadde en Google-konto og oppdaget underveis at presentasjonsverktøyet deres løste problemet.
Jeg trengte ikke å kjenne alle applikasjonene før jeg begynte. Jeg trengte å vite hva jeg ville oppnå.
Det betyr ikke at enhver konto kan gjenskape nøyaktig samme prosess. Det er lurt å sjekke hvilke funksjoner du har tilgang til, hvilke applikasjoner som er tilkoblet, og hvilke steg du må utføre selv.
3. Bygg ved å se og korrigere
Da strukturen var godkjent, kom det første utkastet.
Så begynte de vanlige instruksene:
«Disse bildene liker jeg ikke.»
«Jeg vil ha noe mer realistisk.»
«Gjør Eva til et hologram.»
«Denne versjonen liker jeg, men hent tilbake stilen fra den forrige.»
Det fantes ingen perfekt prompt som kunne beskrive sluttresultatet på forhånd. Hvert forslag hjalp meg å forstå bedre hva jeg ønsket.
Det var nettopp det som skjedde med Eva. Én versjon hadde et uttrykk jeg likte; en annen passet bedre til presentasjonen. Vi fortsatte å korrigere til vi fant et bilde som fungerte. Jeg hadde ikke forestilt meg det presist: Jeg kjente det igjen da det begynte å ta form.
Men presentasjonen kunne ikke stoppe ved en metafor. Hvis vi forklarte at man kunne velge en modell eller justere resonneringsinnsatsen, burde vi vise hvor det gjøres. Derfor tok vi med faktiske skjermbilder fra applikasjonen.
Først begrepet. Deretter knappen.
Vi brukte også omtrentlige sidetall til å forklare mengder uttrykt i tokens, med tydelige begrensninger: Det finnes ikke et nøyaktig forhold, og et kontekstvindu er ikke varig hukommelse.
Til slutt ville jeg at Eva skulle vinke. Jeg genererte videoen med Gemini, og vi tok den inn i presentasjonen.
Det sentrale i arbeidet var ikke en bestemt applikasjon. Det var presentasjonen.
4. Fra mobilen, men med gjennomgang
Forslag, endringer og sammensetting av materialet foregikk over omtrent halvannen time. Det er tidsbruken i denne erfaringen, ikke et løfte for enhver presentasjon.
Jeg satt ikke ved en datamaskin hele tiden.
Jeg fikk et varsel, åpnet resultatet, gjennomgikk det og svarte. Deretter kunne jeg gjøre noe annet mens arbeidet gikk videre.
Telefonen var stedet jeg ledet arbeidet fra. Det betyr ikke at alt ble kjørt inne i mobilen, men at jeg kunne gripe inn uten å bli sittende foran maskinen som utførte hver operasjon.
Oppmerksomheten min var rettet mot beslutningene.
Men å delegere produksjonen fjerner ikke behovet for gjennomgang. En presentasjon kan ha et utmerket design og inneholde feil tall. En metafor kan være minneverdig og forklare begrepet dårlig.
Derfor liker jeg denne regelen:
Vibe for å bygge; metode for å ferdigstille.
Før presentasjonen kunne brukes, måtte vi gjennomgå forklaringene, kontrollere tall og kilder, lese helheten og sjekke at bilder, video og lenker fungerte.
Man kan også gi en annen KI i oppdrag å foreta en kritisk gjennomgang. Ikke for å starte en endeløs pingpong mellom modeller, men for å få innspill som vi deretter vurderer selv.
Den endelige beslutningen er fortsatt menneskelig: Er jeg villig til å bruke dette som mitt eget arbeid?
5. En oppskrift du kan prøve selv
Velg en kort intern presentasjon om et tema du kjenner godt. Bruk offentlig eller syntetisk informasjon til å begynne med.
- Definer resultatet: hvem det er for, hvor lenge det skal vare, og hva det skal oppnå.
- Forklar ideen din: selv om den fortsatt er ustrukturert.
- Gjennomgå strukturen: før alle lysbildene produseres.
- Be om et utkast: bruk det til å oppdage hva som fungerer og hva som mangler.
- Korriger med konkrete instrukser: tekst, bilder, rekkefølge og detaljnivå.
- Kontroller før levering: innhold, kilder, lesbarhet og funksjon.
Mål også tiden du bruker på å korrigere, ikke bare hvor raskt det første utkastet kommer.
Mens jeg forberedte presentasjonen, forsto jeg at selve prosessen illustrerte det jeg ville forklare: Å slutte å utføre hver oppgave personlig betyr ikke å slutte å arbeide.
Min rolle hadde vært å definere, velge, korrigere og godkjenne.
Kanskje er det kjernen i profesjonell vibe working: å utnytte KIs produksjonskapasitet uten å delegere vurderingsevnen eller ansvaret for resultatet.
Tekst av Roberto Ortega, bearbeidet med redaksjonell KI-støtte. Den norske og engelske versjonen er redaksjonelle tilpasninger av den spanske originalteksten.