KI-bruk betyr ikke lavere salær: en dom om advokathonorarer og kunstig intelligens

Et salærkrav bestridt på grunn av KI-bruk

Noen saksøkere taper en rettssak og må betale motpartens advokatsalær. Når de bestrider salærkravet, viser de til at advokatfirmaet brukte kunstig intelligens. Hvis verktøyet sparte arbeid, mener de at regningen bør bli lavere.

I Flux Drive v. Rong kom dette argumentet opp for en føderal ankedomstol i Denver, som behandler saker fra Colorado og fem andre delstater i vest. Den 30. oktober 2026 stadfestet retten to salærtilkjennelser: først 114 663,11 dollar og deretter ytterligere 68 990,50 dollar.[1]

Dette er den første ankedommen som vurderer om KI-bruk i seg selv gir grunnlag for å redusere salær som kan kreves dekket av motparten. Svaret var nei: de ankende partene hadde ikke godtgjort at kravet var for høyt.[1]

Rimelig timebruk til en rimelig timesats

Retten anvendte Colorados rettsregler på salær som kunne kreves dekket etter at søksmålet var forkastet før hovedforhandling. Beregningen fulgte lodestar-metoden: rimelig antall timer multiplisert med en rimelig timesats. Den som krever betaling, må begrunne kravet. Dommeren må holde unødvendig, irrelevant eller dobbelt utført arbeid utenfor.[1]

Timelistene, de frivillige reduksjonene og markedsprisene var gjennomgått. Overfor denne dokumentasjonen konkretiserte ikke de ankende partene noe dobbeltarbeid. De la heller ikke frem bevis for at KI hadde ført til for høy fakturering. Det å vise til verktøyet dokumenterte ikke at timetallet eller beløpet var uberettiget.[1]

Dommen anerkjenner at KI kan redusere tiden brukt på rettskildearbeid og dermed salæret som beregnes etter medgått tid. Den minner også om at de yrkesetiske reglene krever at rettsavgjørelser som påberopes, kontrolleres. Et svar er ikke det samme som et juridisk kontrollert resultat.[1]

Dommen gir ikke adgang til å fakturere timer ingen har arbeidet. Den beregner heller ikke hvor mye tid verktøyet sparte, og fastslår ikke at kontrollen alltid bruker opp hele tidsbesparelsen. Den avgjør en konkret innsigelse etter retten i Colorado. Den fastsetter ikke prisen på juridiske tjenester eller en regel som gjelder i alle land.

Den praktiske konsekvensen er mer begrenset: Den som bestrider et salærkrav, må identifisere og begrunne hva som er for høyt. KI-bruk kan inngå i denne begrunnelsen, men kan ikke erstatte den.

I USA er dommen i tråd med føringene fra den amerikanske advokatforeningen, American Bar Association — veiledning, ikke lov. Foreningens formelle uttalelse 512 åpner for å fakturere faktisk tid brukt på å instruere verktøyet og kontrollere resultatet. Den skiller mellom ulike måter å belaste klienten for verktøykostnader på. Den advarer også om at en vesentlig tidsbesparelse kan gjøre det urimelig å opprettholde en avtalt fastpris.[2]

Spania og Norge: konkretiser hva som er for høyt

I Spania må prisen som er avtalt med klienten, skilles fra det som kan kreves av parten som er dømt til å betale sakskostnader. Artikkel 245.4 i den spanske sivilprosessloven (LEC) krever at en innsigelse angir salæroppgavene, de konkrete postene og grunnene til uenigheten.[3] Ved KI-bruk måtte argumentet forklare hvilken tidsbruk, hvilket dobbeltarbeid eller hvilken oppgave som er overdreven. Dette er en begrunnet anvendelse av bestemmelsen, ikke en særskilt regel om disse verktøyene fastlagt i rettspraksis.

I forholdet til klienten fastsetter artikkel 14.1 i de spanske advokatetiske reglene at salærets størrelse og beregningsmåte avtales fritt.[4] Advokatforeningenes veiledende kriterier er forbeholdt fastsettelse av sakskostnader og den særskilte prosedyren for inndrivelse av ubetalt advokatsalær. De er ikke generelle prislister for klienter.[5]

I Norge gir tvisteloven § 20-5 rett til dekning av nødvendige sakskostnader. Det skal tas hensyn til om det ut fra sakens betydning var rimelig å pådra dem.[6] RGA 3.3.1 krever at salæret står i rimelig forhold til oppdraget og arbeidet som er utført.[7]

HR-2022-563-A minner om at faktisk medgåtte timer ikke alene avgjør om salæret er rimelig. Saken gjaldt et kontraktsforhold, ikke KI eller motpartens sakskostnader.[8] For juridisk bistand med offentlig godtgjøring gjelder salærforskriften.[9] Endringen som gjelder for nye oppdrag fra mai 2026, krever at bare faktisk medgått tid faktureres. Dette er ikke den generelle ordningen for privat advokatvirksomhet.[10]

Sammenligningen gir to ulike spørsmål: Hvor mye skal klienten betale for den avtalte tjenesten, og hvilke kostnader skal motparten dekke? Teknologien opphever ikke dette skillet.

KI koster også advokatfirmaet penger

Å spare tid betyr ikke å arbeide uten kostnader. Lisenser, verktøy og infrastruktur inngår i firmaets kostnader. Spørsmålet er hvordan de innarbeides i prisen, og hva klienten får forklart.

Et verktøy til generell bruk i firmaet er en driftskostnad som andre. Bruk av en ekstern tjeneste i en konkret sak kan belastes klienten hvis det er avtalt. I begge tilfeller må det forklares hvordan det faktureres. Den samme kostnaden må ikke belastes to ganger.

Det er derfor ikke nok å legge til en post merket «KI» på regningen. Det må være klart hva den dekker, og om kostnaden allerede var inkludert i en annen post. Slik åpenhet gjør det mulig å diskutere prisen med kunnskap om hva den består av.

En investering i teknologi gjør heller ikke kostnaden til en utgift som automatisk kan veltes over på klienten.

Økonomisk avhenger nettobesparelsen både av tiden som spares, verktøykostnaden og den nødvendige kontrollen. Et raskere svar sier ikke alene hvor mye billigere hele tjenesten er blitt.

Å instruere og kontrollere er også arbeid

Å instruere verktøyet og kontrollere resultatet er arbeidstid for advokaten. Ved timebasert fakturering betales det for faktisk medgått tid. Tid brukt på å lære å bruke programmet kan ikke uten videre belastes klienten.

Dette arbeidet med instruksjon og kontroll er advokatens ansvar. Det genererte svaret må gjennomgås før det brukes i rådgivning eller et prosesskriv. Som Flux Drive minner om, er det en yrkesetisk plikt å kontrollere rettsavgjørelsene som påberopes.[1]

Kontrollen teller når den utføres. Den gir ikke grunnlag for å legge til timene som rettskildearbeid uten KI ville ha krevd. Det kan heller ikke forutsettes at kontrollen alltid bruker opp hele tidsbesparelsen. Timeregistreringen må gjenspeile det faktiske arbeidet. Det kan fortsatt vurderes om arbeidet var nødvendig og rimelig.

For klienten stopper ikke spørsmålet ved hvor lang tid verktøyet brukte. Det har også betydning hva advokaten gjorde med svaret, og hvilke kostnader dette arbeidet medførte.

Hvis resultatet er bedre, hvorfor skal det koste mindre?

Paradokset oppstår når to måter å utføre rettskildearbeid på sammenlignes. Anta at oppgaven gis til en advokatfullmektig: Det tar lengre tid og gir et dårligere resultat. Deretter må advokaten kontrollere arbeidet. Ved timebasert fakturering kan denne prosessen bli dyrere for klienten.

Anta så at KI, under advokatens instruksjon og kontroll, gjør det mulig å løse den samme oppgaven mer effektivt, på kortere tid og med et bedre resultat. Med samme timesats og oppdragsomfang går den timebaserte regningen ned hvis den samlede faktiske tidsbruken faller. Teknologikostnadene må også inngå i sammenligningen.

Eksemplet hevder ikke at enhver KI er bedre enn enhver advokatfullmektig. Det spør hva som skjer når økt effektivitet gir færre fakturerbare timer. Klienten får et bedre resultat raskere og betaler mindre. Firmaet får kapasitet til andre oppdrag, men mottar mindre for denne tjenesten.

Fastpris fordeler besparelsen annerledes. Hvis prisen står fast og kostnaden faller, øker firmaets margin. Klienten beholder forutsigbarheten om prisen og kan få arbeidet levert tidligere. Advokatforeningen aksepterer at effektivitet kan komme advokaten til gode ved fastpris, innenfor kravet om rimelighet. Å anvende dette kriteriet på KI er en slutning: Uttalelsen gjaldt ikke disse verktøyene.[11]

Denne marginen har en grense: Salæret må fortsatt være rimelig. En forhåndsavtale avgjør ikke alene hvor mye av besparelsen firmaet kan beholde.

En pris knyttet til tjenestens verdi flytter oppmerksomheten mot oppdragets omfang, risiko og arbeidet som skal utføres. Den fjerner heller ikke behovet for å begrunne beløpet. Det er ikke det samme som å beregne salæret som en prosentandel av resultatet, en ordning som er begrenset i Norge av RGA 3.3.2.[7]

Flux Drive avgjorde spørsmålet om manglende bevis for et for høyt krav. Et annet spørsmål står åpent: Hvis bedre rettskildearbeid, utført på kortere tid under advokatens ansvar, gir klienten større verdi, hvorfor skal det koste mindre? Er timen det riktige målet?