Jeg ville ha en JARVIS

Jeg ville ha en JARVIS. Assistenten fra Iron Man. En assistent jeg kunne snakke helt vanlig med. Be den om noe og la den ta seg av det. Som hjalp meg med å holde styr på huset, organisere dagen og komme videre med prosjektene mine. Som husket det vi hadde snakket om, og fortalte meg hvordan det gikk med alt sammen.

Rustningen kunne vente.

Det som tiltalte meg, var den fortroligheten: Tony Stark snakker, og assistenten vet hva han snakker om. En samtale er allerede i gang. Det finnes oppgaver som venter, og en felles historie. Det var dette jeg ville ha inn i hverdagen min. Ganske ambisiøst, når jeg tenker meg om. Når jeg sier «Jeg vil ha JARVIS», får jeg plass til alt i fire ord, og det høres lekende lett ut.

En morgen klokken 06:30

Jeg så det for meg slik: Klokken er 06:30, og et sammendrag av nyhetene som interesserer meg, og arbeidet jeg har bestilt for natten, ligger klart. Mens jeg lager kaffe, går jeg gjennom dagens avtaler og ber assistenten sette på musikk. Jeg vet hva som er ferdig, hva som gjenstår, og hvor jeg må ta en beslutning.

Så går jeg hjemmefra og fortsetter samtalen på mobilen eller i bilen. Når jeg er tilbake ved datamaskinen, tar jeg opp samme sak igjen. Assistenten holder tråden. Slik så jeg for meg en dag med min JARVIS.

Den kontinuiteten interesserte meg mer enn noen spektakulær demonstrasjon. I løpet av dagen bytter jeg sted og skjerm. Jeg ville at assistenten skulle kunne følge med. At en idé jeg hadde nevnt på telefonen, fortsatt var der når jeg kom til datamaskinen, sammen med instruksjonene og beslutningene vi hadde tatt.

Jeg kom fra chatten

Utgangspunktet mitt var å bruke kunstig intelligens i en chat. Skrive, få et svar og fortsette samtalen. Det var formatet jeg kjente. Hvordan jeg kunne ha min egen assistent, som husket ting og tok seg av oppgaver, hadde jeg ennå til gode å lære.

Jeg visste ikke hva en bot var. Jeg visste heller ikke hvordan man laget en, eller hvordan man lærte den å gjøre det man ville. Jeg hadde ganske klart for meg hva oppdraget var, men svært liten anelse om hvordan jeg skulle få det til å fungere. En strålende kombinasjon når man vil begynne å gjøre livet mer komplisert.

Jeg er ikke dataingeniør. Jeg lærer ved å gjøre. Og i dette tilfellet var spørsmålet som drev meg, helt konkret: Hvor langt kunne jeg komme med KI for å bygge denne assistenten?

Det første steget var å forklare tydelig hva jeg forventet av den. Ordet JARVIS ga oss noe felles å ta utgangspunkt i, men det måtte omsettes til hverdagslige ting: huske en instruksjon, fortsette på et prosjekt, fullføre en oppgave og gi meg beskjed. Det var der det begynte å bli interessant.

Den skulle huske det viktige

Hukommelsen sto i sentrum for alt. Jeg ville kunne fortelle assistenten noe og vite at informasjonen fortsatt ville være nyttig senere. Prosjektene mine, preferansene mine, en beslutning, en korrigering. Alt dette var en del av arbeidet jeg så for meg at vi skulle gjøre sammen.

Jeg var særlig opptatt av det som skjedde mellom én samtale og den neste. En oppgave kan bli liggende halvferdig. En idé kan trenge flere dager. Jeg ville kunne vende tilbake til den uten å måtte forklare fra begynnelsen hva vi holdt på med, hvorfor og hva jeg allerede hadde bedt om.

For meg innebar det å huske også å vite hva som hadde endret seg. Hvis jeg rettet på en instruksjon, måtte rettelsen følge oss videre. Hvis jeg valgte en retning, måtte assistenten ha den i mente neste gang. Å lagre ord var bare én del av det. Det nyttige var å kunne fortsette.

Og jeg ville kunne fortsette fra hvilken som helst enhet. En instruksjon jeg ga på vei ut døren, måtte fortsatt gi mening når jeg kom hjem. Jeg ville finne igjen både oppdraget og arbeidet som var gjort med det. Samtalen hørte til prosjektet og meg. Et skjermbytte skulle ikke tvinge meg til å begynne et nytt forhold.

Det var dette jeg mente med varig hukommelse. Å kunne komme tilbake i morgen og finne igjen tråden der vi hadde sluppet den.

Jeg ville også ha en personlighet

Jeg ville kjenne igjen assistenten min på måten den snakket med meg på. Ha en samtalepartner med et navn og en gjenkjennelig stil, som det var naturlig å henvende seg til. Personligheten var en del av drømmen fra starten.

For meg hadde denne fortroligheten en praktisk verdi. Hvis jeg skulle dele ideer, gi oppdrag og komme tilbake for å høre hvordan det gikk, ville jeg føle meg komfortabel i samtalen. Jeg var opptatt av å finne en måte å samarbeide på som kunne vare over tid.

Arbeidsdelingen jeg så for meg, var enkel å forklare: Jeg bidro med ideene og drivkraften. Assistenten skulle huske, organisere og utføre. Jeg kunne ombestemme meg, stille spørsmål eller justere kursen. Den måtte ta vare på nok av sammenhengen til å henge med.

Og dessuten holde meg orientert. For det er ikke særlig moro å be om noe og bli sittende og vente på hva som skjer, uansett hvor mye personlighet samtalepartneren har.

Den skulle gjøre jobben og fortelle meg om det

Jeg ville gi assistenten en oppgave og gå videre med noe annet. Til og med fortsette å snakke mens arbeidet gikk sin gang. Etterpå trengte jeg å vite hva som var gjort, hva som gjensto, og hvilken beslutning jeg måtte ta.

Dette var en vesentlig del av min JARVIS: å levere arbeidet tilbake på en oversiktlig måte. Jeg skulle finne resultatet, forstå statusen og kunne bestemme neste steg. Det var nettopp derfor morgensammendraget ga mening. Det ga meg en måte å ta opp igjen uferdige saker på uten å måtte følge opp hver enkelt for seg.

Med dette ønsket begynte veien mot det jeg i dag kaller La Machina. Prosjektet startet 7. september 2026. Historien vil etter hvert omfatte fem hovedboter jeg snakker med, med andre hjelpeboter i bakgrunnen, egne apper og et kontrollpanel. Men på dette punktet i fortellingen sto jeg overfor noe mye mindre: min første bot på en plattform som heter Hermes.

Den het Alonides.

Neste episode begynner der: å lære hva en bot var, hvordan jeg kunne lage en, og hvordan jeg kunne lære den hva jeg forventet av den. Jeg ville ha en JARVIS. Da var det bare å begynne med den første.

La Machina i denne episoden
Utgangspunkt: Jeg brukte KI i en chat og visste ikke hvordan jeg skulle lage en bot.
Mål: En assistent med hukommelse, personlighet og kontinuitet på tvers av enheter.
Hva kommer nå: Min første bot, Alonides, i Hermes.